| Союз Советских Социалистических Республик Sojuz Sovetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik |
|||||
| Sovjetunionen | |||||
 |
 |
||||
| Flagg | Riksvåpen | ||||
| Geografisk plassering | |||||
 |
|||||
| Offisielle språk | russisk (de facto) | ||||
| Hovedstad: | Moskva | ||||
| Styreform: | Føderativ sosialistisk republikk med autoritært ettpartistyre (i Vesten vanligvis beskrevet som «kommunistisk») | ||||
| Statsoverhode: | Formann i Det øverste sovjets presidium (de jure) Generalsekretær i SUKP (de facto) |
||||
| Statskirke: | Sekulær stat | ||||
| Valuta: | Rubel | ||||
| Areal: | 22 402 200 km² | ||||
| Befolkning: | 293 047 571 (1991) | ||||
| Eksisterte: | 30. desember 1922 – 26. desember 1991 | ||||
| Kart over Sovjetunionen | |||||
 |
|||||
|
|
|||||
| Artikkelen inngår i serien om Kommunisme  |
| Kommunismens historie |
| Retninger |
|
marxisme · leninisme · trotskisme · maoisme |
| Nøkkelbegrep |
|
Det kommunistiske manifest · Komintern · Klassekamp · Demokratisk sentralisme · Maos lille røde · Hammer og sigd |
| Kommuniststater |
|
Sovjetunionen · Warszawapakten · Kina · Cuba · Vietnam · Laos · Nord-Korea |
| Kommunisme i Norge |
| Personer |
- «Sovjet» omdirigeres hit. Se artikkelen arbeiderråd for ordets egentlige betydning
Sovjetunionen eller Sovjetsamveldet (russisk: Сою́з Сове́тских Социалисти́ческих Респу́блик [СССР], Unionen [eller Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker [USSR eller SSSR]; i dagligtalen ofte bare kalt Sovjet) var en kommunistisk stat i Øst-Europa og Asia som eksisterte i perioden 1922 til 1991. Sovjetunionen var et samvelde av 15 på papiret autonome republikker, med Russland som den største og klart dominerende delrepublikken. Den russiske sovjetrepublikkens store dominans gjorde at Sovjetunionen ofte ble omtalt som «Russland» eller «Sovjet-Russland» i Vesten, selv om denne betegnelsen ikke var helt nøyaktig.
Sovjetunionen vokste frem i etterkant av første verdenskrig, da det gamle russiske keiserriket gikk under i Den russiske revolusjon. Etter en kaotisk periode kjent som Den russiske borgerkrigen fikk Vladimir Lenins bolsjeviker makten over mesteparten av det gamle russiske riket. Etter Lenins død gikk makten etterhvert til Josef Stalin, som med sin kommandoøkonomi og brutale metoder fikk landet gjennom en storstilt industrialisering. I 1941 ble landet angrepet av Nazi-Tyskland, men etter fire år med de mest omfattende krigshandlinger verden til nå har sett sto Sovjetunionen igjen som en av verdens to supermakter. Etterkrigstiden ble preget av den kalde krigen, en ideologisk og politisk maktkamp mellom Sovjetunionen og de kommunistiske landene på den ene siden og USA og Vesten på den andre siden. Utover på 1980-tallet ble det klart at Sovjetblokken tapte denne kampen, og da Mikhail Gorbatsjov overtok makten i Sovjetunionen i 1985 var det klart at det var nødvendig med grunnleggende reformer i samfunnsstrukturen. Gorbatsjov mislyktes imidlertid i å holde landet samlet, og i løpet av 1990-91 gikk det tidligere så mektige Sovjetunionen i oppløsning.
Det sovjetiske samfunnssystemet var dominert av kommunistpartiet, et parti som anså at det bygde på marxist-leninistiske prinsipper. Kommunistpartiet var landets statsbærende parti, og var det eneste tillatte partiet. Generalsekretæren i partiet var Sovjetunionens mektigste person, og hadde langt mer makt og innflytelse enn regjeringen og parlamentet. Sovjetunionen var verdens største planøkonomi, der alle aspekter av det økonomiske livet ble styrt sentralt fra hovedstaden Moskva blant annet gjennom såkalte femårsplaner. Landet var preget av liten politisk frihet der blant annet KGB aktivt overvåket store deler av samfunnet. Landet hadde i sin glansperiode et vel utbygget sosialt system med et godt utbygget helsevesen og sosiale stønader.
Innhold
|
rediger Geografi
Sovjetunionen var med sine 22 402 200 kvadratkilometer verdens største stat, og dekket en sjettedel av verdens bebodde landområde. Størrelsen på landet kan sammenlignes med Nord-Amerika. Den vestre delen av Sovjetunionen lå i Europa og utgjorde omtrent 25 % av landets areal, og var landets kulturelle og økonomiske tyngdepunkt. Den asiatiske delen av Sovjetunionen strakte seg til Stillehavet i øst og til Iran og Afghanistan i syd, og var langt tynnere befolket enn den europeiske delen. Fra Kaliningrad i vest til Diomedesøyene i øst var det over 10 000 kilometer og 11 tidssoner, og fra Nordishavet i nord til Kusjka ved den afghanske grensen var det nesten 5 000 kilometer.
Sovjetunionens grenselinjer målte over 60 000 kilometer, og var dermed verdens lengste. Landet grenset til Nord-Korea, Folkerepublikken Kina, Mongolia, Afghanistan, Iran og Tyrkia i Asia, mens det i Europa grenset til Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen, Finland og Norge. Helt i øst skilte Beringstredet på 86 kilometer Sovjetunionen fra USA. To tredjedeler av grenselinjen var kystlinje, der mesteparten lå ved Nordishavet.
De fleste naturgeografer delte landet inn i fem distinkte klimasoner. I nord lå tundraen, treløse områder med permafrost. Deretter kom taigaen, det sibirske barskogsområdet. Syd for taigaen lå de gigantiske steppene, skogløst sletteland der mesteparten av jordbruket foregikk. Lenger syd lå tørre områder med mye ørken. De sydligste områdene av Sovjetunionen var dominert av fjell, både i Kaukasus og i Sentral-Asia.
Sovjetunionens lengste elv var Irtysj, som sammen med Ob dannet verdens syvende lengste vassdrag på 5 410 kilometer. Deretter kom Lena på 4 472 kilometer og Amur (delvis langs grensen til Folkerepublikken Kina) på 4 444 kilometer. Sovjetunionens høyeste fjell var Kommunistfjellet (dagens Ismail Samani) i Tadsjikistan på 7 495 meter. Nest høyest var Seierstoppen i Kirgisistan på 7 439 meter, med Leninfjellet på grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan som nummer tre med 7 134 meter. I den europeiske delen av Sovjetunionen var Elbrus det høyeste fjellet med sine 5 642 meter, mens Volga på 3 692 kilometer var den lengste elven.
Sovjetunionen hadde også flere av verdens største innsjøer. Verdens største innsjø, Kaspihavet, lå hovedsakelig i Sovjetunionen (sydkysten grenset mot Iran). Andre store innsjøer var Bajkalsjøen, som også er verdens dypeste, og Aralsjøen, som var verdens fjerde største innsjø i 1960, men som siden nesten har forsvunnet.
rediger Demografi
Sovjetunionen hadde omtrent 293 millioner innbyggere i 1991, og var da verdens tredje mest folkerike stat etter Folkerepublikken Kina og India. Dette gav en folketetthet på 13 personer pr. kvadratkilometer. Befolkningen var ujevnt fordelt, og folketettheten gikk fra 129 personer pr. kvadratkilometer i Moldova til seks personer pr. kvadratkilometer i Kasakhstan.[1]
Det var 23 byer med mer enn én million innbyggere i Sovjetunionen i 1989. Landets største by og hovedstad var Moskva med ni millioner innbyggere, mens Leningrad (nå St. Petersburg) var nest størst med fem millioner. Blant de andre større byene var delrepublikkhovedstedene Minsk, Kiev, Baku og Tasjkent.[1]
rediger Etniske grupper
Etniske russere utgjorde majoriteten av Sovjetunionens innbyggere. Den relative andelen av russere gikk imidlertid stadig nedover, og i 1989 var tallet nede i 50,8 %. Andelen slavere (hovedsaklig ukrainere, hviterussere og russere) var på samme tidspunkt på 69,74 %. De sentralasiatiske muslimene utgjorde sammen med aserbajdsjanere 14,30 %, armenere og georgiere til sammen 4 %, moldovere 1,9 % og de baltiske folkegruppene til sammen 1,94 % av den totale sovjetiske befolkningen (alle tall fra 1989).[2]
De fleste ikke-russiske folkegruppene bodde stort sett i sine respektive sovjetrepublikker og andre autonome områder. Blant de etniske russerne var det imidlertid mange som bodde utenfor den russiske sovjetrepublikken. I Ukraina var andelen russere i 1989 21,1 %, mens den i Latvia og i Estland var henholdsvis 32,8 % og 27,9 %. I Kasakhstan var andelen russere faktisk større enn andelen kasakher, med henholdsvis 40,8 % og 36,0 %.[3]
Sovjetiske forskere mente lenge at urbaniseringen i landet ville føre til at de forskjellige etniske gruppene ble integrert rundt et felles sett med homogeniserte «sosialistiske verdier», der folket ville dele felles, urbaniserte opplevelser, i tillegg til å ha felles faglige mål, kulturelle preferanser og familieverdier. Dette ville ifølge sovjetisk teori føre til at etniske motsetninger forsvant ettersom «yrkeskulturen» i byene erstattet «folkekulturen» på landsbygda. Dette viste seg å være en myte, og sovjetmyndighetene greide ikke å gi det multietniske samfunnet en felles sovjetisk nasjonalitetsfølelse.[4]
rediger Religion
Det ble ikke publisert offisielle tall over religiøs tilhørighet i Sovjetunionen, og landet var offisielt ateistisk. Vestlige kilder anslo imidlertid at omtrent en tredjedel av innbyggerne hadde en aktiv religiøs tilhørighet. De viktigste religionene i landet var kristendommen og islam. Innenfor kristendommen var det Den ortodokse kirke som hadde størst oppslutning, men landet hadde også katolikker og forskjellige protestantiske trossamfunn. Flesteparten av muslimene i landet tilhørte sunniislam. Det var også en jødisk minoritet i landet.[5]
Det var store forskjeller i hvor stor grad religionen berørte dagliglivet til sovjetborgerne. Siden islamsk religiøs doktrine og muslimers sosiale verdier ofte er sterkt beslektet, er det antatt at religion var viktigere for de muslimske innbyggerne enn for kristne og andre religiøse grupper. Likevel var et klart flertall av innbyggerne ikke-religiøse, dette gjaldt spesielt medlemmer av kommunistpartiet og andre i høye statlige stillinger. Ateisme ble fremhevet i skoleverket, og staten undertrykte religion i varierende grad gjennom hele Sovjetunionens levetid. For eksempel var kun 500 av de 54 000 kirkene i landet fra før revolusjonen åpne i 1941.[5]
rediger Språk
Utdypende artikkel: Sovjetisk språkpolitikk
Russisk var det dominerende språket i Sovjetunionen, og ble brukt i næringslivet, forsvaret, partiet og i statsforvaltningen. Alle hadde imidlertid ifølge loven rett til å bruke sitt eget morsmål. Likevel ble russisk i offisiell språkbruk omtalt som «språket for vennskap og samarbeid for folkene i Sovjetunionen». I 1975 uttalte Brezjnev at «under den utviklede sosialismen, når økonomien i landet vårt har smeltet sammen i et sammenhengende økonomisk kompleks; når det har oppstått et nytt historisk begrep – det sovjetiske folk – er det en objektiv vekst i det russiske språks rolle som språket i internasjonal kommunikasjon når man bygger kommunismen, i utdannelsen av det nye menneske! Sammen med ens eget morsmål vil det å snakke flytende russisk, noe som av sovjetfolket har blitt frivillig akseptert som en felles historisk arv, bidra til en ytterligere stabilisering av den politiske, økonomiske og åndelige enheten til det sovjetiske folk».[6]
I Sovjetunionen ble det snakket hundrevis av forskjellige språk og dialekter fra flere forskjellige språkgrupper. De østslaviske språkene russisk, hviterussisk og ukrainsk dominerte i den europeiske delen av Sovjetunionen, mens de baltiske språkene litauisk og latvisk og det finsk-ugriske språket estisk ble brukt ved siden av russisk i Baltikum. I Kaukasus ble det tyrkiske språket aserbajdsjansk brukt ved siden av armensk og georgisk. I de russiske nordområdene var det flere minoritetsgrupper som snakket forskjellige uralske språk, mens de fleste språkene i Sentral-Asia var tyrkiske. Unntaket i Sentral-Asia var tadsjikisk, som er et iransk språk.
I 1918 ble det sendt ut et dekret som sa at alle nasjonaliteter i Sovjetunionen hadde rett til opplæring på sitt eget språk. Dette førte til at det også måtte utarbeides skriftspråk for alle språkene som ikke hadde det. Det fonemiske prinsippet ble lagt til grunn for alfabetiseringen. De nye ortografiene brukte enten det det kyrilliske, det latinske eller det arabiske alfabetet, avhengig av språkbrukernes geografiske tilholdssted og kulturelle tilknytning. Etter 1937 gikk man over til å bruke det kyrilliske alfabetet for alle språkene som hadde fått nytt skriftspråk etter 1917. Hovedgrunnen til dette var at det skulle bli lettere for de språklige minoritetene å lære skriftspråket til både russisk og sitt eget morsmål. I 1960 ble skolelovene endret, og opplæringen ble mer dominert av russisk. Undervisningen på minoritetsspråk gikk kraftig ned. På slutten av sovjetperioden foregikk nesten all undervisning på russisk i hele unionen.
rediger Levealder og spedbarnsdødelighet
Etter kommunistenes maktovertagelse gikk forventet levealder markant opp for alle aldersgrupper. Et nyfødt barn hadde i 1926-27 en forventet levealder på 44,4 år, opp fra 32,3 år tretti år tidligere. I 1958-59 var den forventede levealderen for nyfødte oppe i 68,6 år. Denne forbedringen ble brukt av sovjetmyndighetene til å «bevise» at det sosialistiske samfunnssystemet var overlegent det kapitalistiske systemet.[7]
Trenden fortsatte inn på 60-tallet, da den forventede levealderen i Sovjetunionen gikk forbi den forventede levealderen i USA. Fra 1964 snudde trenden. Mens levealderen for kvinner holdt seg noenlunde stabil gikk den dramatisk ned for menn. De fleste vestlige kilder la skylden på økende alkoholmisbruk og et dårligere helsevesen, og denne teorien ble også implisitt godtatt av de sovjetiske myndighetene.[7]
Forbedringen i spedbarnsdødeligheten flatet etter hvert også ut, og etter en stund begynte spedbarnsdødeligheten til og med å stige. Etter 1974 sluttet myndighetene å publisere statistikker over dette. Denne utviklingen kan delvis forklares med at antallet barnefødsler gikk drastisk opp i de asiatiske delene av landet der spedbarnsdødeligheten var høyest mens antallet barnefødsler gikk markant ned i den mer utviklede europeiske delen av Sovjetunionen. For eksempel gikk antallet fødsler pr. innbygger i Tadsjikistan opp fra 1,92 til 2,91 fra 1958-59 til 1979-80, mens tallet i Latvia var nede i 0,91 i 1979-80.[7]
rediger Emigrasjon
På tross av strenge regler som skulle hindre emigrasjon var det mange sovjetborgere som ønsket å søke lykken andre steder. Ønsket om å utvandre gjaldt spesielt jøder, da disse ofte følte seg fremmedgjort av antisemittiske holdninger i samfunnet og tidvis også antijødiske kampanjer fra Sovjetstaten. I Stalin-tiden og like etterpå var mulighetene for å forlate landet små, men fra midten av 60-tallet åpnet det seg muligheter for å utvandre til Israel. Flesteparten av jødene som emigrerte i denne perioden kom fra de vestlige områdene av Sovjetunionen som hadde blitt erobret i forbindelse med andre verdenskrig, og disse emigrantene hadde ofte sionistiske motiver.
Etter 1973 skjedde det en markant endring i det jødiske utvandringsmønsteret, heretter var det stort sett bedre assimilerte jøder fra den russiske delen av Sovjetunionen som emigrerte. Disse hadde en mindre markant jødisk nasjonalitetsfølelse, og forlot som regel Sovjetunionen av kulturelle eller politiske grunner. Flertallet av disse dro til USA. I toppåret 1979 var den jødiske utvandringen på omtrent 50 000 personer i året, før denne falt kraftig inn på 80-tallet til under 1000 i 1984. Under Gorbatsjovs glasnost- og perestrojka-politikk økte den jødiske emigrasjonen til gamle nivåer igjen.[8]
rediger Historie
Sovjetunionen anses vanligvis som etterkommer av Det russiske keiserdømmet og de kortlivede provisoriske regjeringene til Georgij Lvov og senere Aleksandr Kerenskij. Den siste tsaren, Nikolaj II, styrte Russland frem til mars 1917 da han ble tvunget til å gå av. I oktober 1917 tok Vladimir Lenin makten i det som ble kjent som Oktoberrevolusjonen. Fra 1917 til 1922 var Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk og de andre sovjetrepublikkene uavhengige land, før de gikk sammen i Sovjetunionen i desember 1922.
rediger Revolusjonen og dannelsen av Sovjetstaten
.jpg)
Utdypende artikler: Den russiske revolusjon og Den russiske borgerkrigen
Moderne revolusjonære tendenser i det russiske riket begynte med Dekabristopprøret i 1825. Selv om livegenskapet var blitt avskaffet i 1861 var det på dårlige vilkår for bøndene, noe som gav næring til revolusjonære bevegelser. I kjølvannet av 1905-revolusjonen ble et parlament – Statsdumaen – opprettet i 1906, men tsaren motstod forsøket på å omdanne landet til et konstitusjonelt monarki. Den sosiale uroen fortsatte, og problemene ble etter hvert forsterket av tapene i første verdenskrig og matmangelen i de større byene.
En spontan folkeoppstand i Petrograd i mars 1917 gjorde slutt på tsarens styre, i det som ble kjent som Februarrevolusjonen. Tsarens autoritære styre ble erstattet av en mer liberal, provisorisk regjering, men denne trakk ikke landet ut av verdenskrigen. Samtidig vokste det opp arbeiderråd (såkalte «sovjeter») i hele landet, der bolsjevikene under Lenins ledelse arbeidet for en ny, sosialistisk revolusjon. I Oktoberrevolusjonen i november 1917 tok bolsjevikene makten fra den liberale regjeringen. Oktoberrevolusjonen ble etterfulgt av Den russiske borgerkrigen, en blodig krig som på tross av utenlandsk intervenering endte med seier for sovjetstyret i 1921. En krig med Polen ble avsluttet med Riga-freden samme år, noe som fastsatte landets nye grenser i vest.
rediger Samlingen av sovjetrepublikkene
I slutten av desember 1922 gikk delegasjoner fra Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk og Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk sammen og fremforhandlet en unionsavtale. Avtalen ble godkjent av Den første sovjetkongress og endelig undertegnet den 30. desember. Den første fremmede staten som anerkjente Sovjetunionen var Den irske republikk. Den 1. februar 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av Det britiske imperiet.
Allerede fra starten av satte bolsjevikene i gang en massiv omveltning av samfunnssystemet. I 1920 kom GOELRO, en plan som blant annet innebar en intensiv elektrifisering av landet og en påfølgende omstrukturering av økonomien. Gjennom planen ble det bygget ut en lang rekke store vannkraftverk, blant annet Dneproges i Ukraina, og vannkraften muliggjorde en påfølgende industriutbygging. GOELRO ble prototypen for de senere femårsplanene.
rediger Stalin kommer til makten
Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti i 1922. Mot slutten av Lenins liv var han ofte i konflikt med Stalin, Lenin mente blant annet at Stalin var en alt for grov type til å passe som generalsekretær.
Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Kamenev og Zinovjev. Zinovjev var leder for Komintern, mens Kamenev fungerte som leder for Politbyrået i Lenins sykefravær. Kort før Oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Zinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om revolusjon for den borgerlige regjering. Dette ble imidlertid avverget av Stalin. Triumviratets hovedmotstander var Lev Trotskij.
Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i 1924, og det var duket for en maktkamp.
I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Dette endte med at Trotskij selv ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.
Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Zinovjev kom i opposisjon til Stalin, som fant nye støttespillere i Nikolaj Bukharin, Jan Rudzutak, Mikhail Frunze og Feliks Dzierżyński. Kamenev og Zinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926. Under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble disse dødsdømt og henrettet.
Fra 1927 hadde Stalin fått all makt i Sovjetunionen. Offisielt nøyde han seg med vervet som generalsekretær i kommunistpartiet, men alle avgjørelser av betydning måtte innom Stalin.
rediger Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger
Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført NEP-politikken i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, grunnlaget for militær opprustning.
Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. Store deler av de rikeste bøndene («kulakker» i offisiell sovjetisk språkbruk) ødela avlingene og slaktet dyrene så de ikke skulle bli overtatt av staten. Tvangskollektiviseringen førte til at store deler av kulakkene ble sendt i tvangsarbeidsleirer eller drept.
Industrialiseringen var til en stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte både bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen i Sovjetunionen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.
Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommisærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at den oppsatte produksjonskvoten ble møtt. I tillegg ble det innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde 7−10 millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Ifølge historikeren Alan Bullock var kornhøsten ikke verre enn den i 1931 det var ikke uår, men de hensynsløst håndhevede innkrevninger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden og fortsatte med å eksprtere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.[9][10]
I siste halvdel av 1930-tallet startet Moskva-prosessene. Under disse prosessene ble en lang rekke mennesker dømt for mer eller mindre fiktive forbrytelser. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og i intelligentsiaen, utryddet under disse prosessene.
rediger Andre verdenskrig
Utdypende artikkel: Østfronten (andre verdenskrig)
Den sovjetiske utenrikspolitikken hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Samtidig med at Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter okkuperte landet de baltiske statene og Nord-Romania (Moldovia), som etter Molotov-Ribbentropavtalen var definert som Sovjetunionens interessesfære. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes under den finske vinterkrigen.
Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941, da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Den sovjetiske hæren var dårlig organisert og ikke forberedt på angrepet, og tyskerne rykket raskt dypt inn på sovjetisk territorium og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetledelsen tonet også ned sin klassekampretorikk og fremholdt at nasjonen var i fare, det var livsviktig at alle samfunnslag forsvarte landet.
Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen mellom Storbritannia og Frankrike i kampen mot Tyskland og Italia. Under ledelse av dyktige generaler som blant andre Zjukov presset de sovjetiske styrkene etterhvert tyskerne tilbake, etter at krigslykken hadde snudd etter slaget om Stalingrad. På toppmøtene i Teheran (1943) og Jalta (1945) ble det lagt et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Sovjetunionen annekterte byen Königsberg med omgivelser fra Tyskland, og presset også vestgrensen vestover på bekostning av Polen. Latvia, Litauen og Estland var også blitt innlemmet i Sovjetunionen sommeren 1940. Grenseforflytningene førte med seg en omfattende etnisk rensning, der milloner av mennesker ble deportert eller drept.
rediger Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt
Utdypende artikkel: Den kalde krigen
Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt Østblokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.
Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé tatt kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til Den tyske demokratiske republikk («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.
De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i Vest-Tyskland og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Men derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.
Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Etter at krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot Japan, og i Operasjon Auguststorm okkuperte de den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.
Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.
rediger Khrusjtsjov og Brezjnev
Utdypende artikler: Sovjetunionens historie (1953–1985) og Cubakrisen
I maktkampen i Sovjetunionen etter Stalins død i 1953 tapte Stalins fraksjon. Nikita Khrusjtsjov ble Sovjetunionens nye leder, og konsoliderte sin stilling i en tale til den tyvende sovjetkongress i 1956 der han kritiserte Stalins forbrytelser. Dette startet avstaliniseringen, og markerte begynnelsen på en periode med et åpnere kultur- og samfunnsliv i Sovjetunionen. Khrusjtsjov-epoken var preget av store innenrikspolitiske eksperimenter, blant annet med vidtrekkende jordbruksreformer slik som Jomfrulandplanen. Khrusjtsjovs utenrikspolitikk huskes best for U2-affæren, der et amerikansk spionfly på vei fra Pakistan til Bodø i Norge ble skutt ned over sovjetisk luftrom, og Cubakrisen, der verden var på randen av atomkrig.
Khrusjtsjov satt frem til 1964, da han ble kastet fra makten av Leonid Brezjnev og Nikolaj Podgornyj. Sammen med Aleksej Kosygin dannet disse et nytt lederskap. Brezjnev ble etterhvert Sovjetunionens sterke mann, og gjenopptok Stalins linje med fokus på tungindustri. Han forsøkte også å myke opp forholdet til USA, blant annet gjennom Salt-avtalene. Avspenningspolitikken tok imidlertid slutt omtrent ved inngangen til 1980-årene, da krigen i Afghanistan og sovjetisk opprustning førte til en ny og kaldere periode i forholdet til USA. Brezjnev-epoken så også økonomisk stagnasjon, noe som førte til folkelig misnøye mot statsledelsen.
rediger Romkappløpet
Utdypende artikkel: Romkappløpet
Parallelt med våpenkappløpet i den kalde krigen var den også et kappløp mellom USA og Sovjet om å komme først til månen. Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.
Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet da Sovjet skjøt opp Sputnik 1 den 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi. Sovjeterne tapte kampen om å komme først til Månen, men var blant annet først ute med å sende et menneske ut i verdensrommet (Jurij Gagarin i 1961) og først ute med en romvandring (Aleksej Leonov i 1965).
rediger Gorbatsjovs reformer og Sovjetunionens fall
Inn på 1980-tallet var det klart at Sovjetunionens økonomiske situasjon var dyster, og det ble etter hvert satt i gang et lappeteppe av reformer for å forbedre situasjonen. Etter Brezjnevs død hadde man et kort mellomspill med Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko, før Mikhail Gorbatsjov ble generalsekretær i 1985. Gorbatsjov igangsatte omfattende økonomiske reformer (perestrojka), og myket også opp systemet med offentlig sensur (glasnost).
På slutten av 80-tallet begynte delrepublikkene i Sovjetunionen prosessen med å løsrive seg fra unionen, da den sovjetiske grunnloven åpnet for utmelding. Den 7. april 1990 ble det vedtatt en ny lov som gav delrepublikkene lov til å melde seg ut etter folkeavstemninger med minst to tredjedels flertall for uavhengighet. Mange delrepublikker holdt også for første gang i unionens historie frie valg til nasjonalforsamlingene samme år. De nyvalgte nasjonalforsamlingene begynte snart å vedta lover som gikk i mot det sentrale lovverket. I 1989 var Boris Jeltsin blitt valgt til leder i det nyopprettede russiske parlamentet, og den 12. juni 1990 erklærte det russiske parlamentet av russiske lover skulle ha forrang foran sovjetiske lover. Den uoversiktlige juridiske situasjonen fortsatte i 1991 mens sovjetrepublikkene sakte men sikkert ble de facto uavhengige.
Den 17. mars 1991 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt unionen skulle fortsette. I ni av femten sovjetrepublikker ble det flertall for fortsatt union, noe som styrket Gorbatsjovs stilling noe. Sommeren 1991 ble det fremforhandlet en ny unionsavtale, noe som ville omdanne Sovjetunionen til et løsere forbund av halvveis uavhengige stater.
Selv om åtte av sovjetrepublikkene godtok avtalen ble avtalen ødelagt av kuppforsøket mot Gorbatsjov i august 1991. De konservative kuppmakerne ønsket å stoppe Gorbatsjovs reformprosess, og var beredt til å bruke makt til å holde unionen samlet. Kuppet feilet, men Gorbatsjov var likevel den store taperen på bekostning av Jeltsin. Maktbalansen var nå i delrepublikkenes favør, og i 1991 fulgte Estland og Latvia Litauens eksempel fra året før og erklærte sin uavhengighet. De 12 gjenværende sovjetrepublikkene fortsatte forhandlingene om en ny union, uten å komme frem til enighet.
Den 8. desember 1991 undertegnet presidentene i Russland, Ukraina og Hviterussland Minsk-avtalen. Denne etablerte Samveldet av uavhengige stater (SUS). Den 21. desember ble det undertegnet en lignende avtale mellom alle sovjetrepublikkene unntatt Georgia, noe som førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Den 25. desember gjorde Gorbatsjov det uunngåelige og gikk av som Sovjetunionens president. Dagen etter valgte Det øverste sovjet å oppløse seg selv, samtidig som de godtok oppløsningen av unionen. Selv om mange offentlige sovjetiske institusjoner bestod en tid til før de ble overført til de nye, uavhengige landene regnes 26. desember 1991 som dagen for Sovjetunionens oppløsning.
rediger Politikk
.jpg)
Gjennom hele Sovjetunionens levetid var sovjetisk politikk dominert av Sovjetunionens kommunistiske parti, det eneste tillatte politiske partiet. Partiet partiet anså seg som Marxist-Leninistisk, og basert på Lenins prinsipp om demokratisk sentralisme. Under Khrusjtsjov og Brezjnev ble kommunistpartiets dominans enda sterkere enn hva den hadde vært under Stalin. Den nye sovjetiske grunnloven fra 1977 definerte partiet som «den ledende kraft i Sovjetsamfunnet» og «kjernen i dets politiske system», og sørget for partiets dominans i alle stats- og samfunnsorganisasjoner.[11]
Partiets øverste administrative organ var politbyrået. Partiets ledende rolle gjorde at dette forumet også ble det øverste statsadministrative maktorgan. Politbyrået skulle i teorien velges av partiets sentralkomité, men fungerte i praksis som et selvsupplerende organ.[12]
Under politbyrået kom ministerrådet og partiets sekretariat. Partiets sekretariat hadde hovedansvar for å kontrollere at administrasjonen fulgte opp politiske vedtak, og fungerte som koordinatorer for økonomien og samfunnslivet. Sekretariatet hadde også som oppgave å legge frem forslag til politbyrået. Sekretariatet ble ledet av generalsekretæren, som var landets mektigste person. Alle ansettelser i høyere stillinger i statsapparatet måtte også godkjennes av partiets sekretariat.[13]
Ministerrådet var nominelt sett Sovjetunionens regjering. Under Brezjnev hadde den over 100 medlemmer, og bestod av ministere, statsministrene i delrepublikkene og formenn for forskjellige statlige komiteer (slik som Gosplan), i tillegg til et formannskap ledet av unionens statsminister. Ministerrådet skulle lede den daglige administrasjonen av landet, med partiets sekretariat i en kontrollerende funksjon. Ministerrådet kunne også forberede og legge frem forslag til politbyrået.[14]
Den øverste lovgivende makten i Sovjetunionen var Det øverste sovjet. Parlamentet møttes imidlertid bare to ganger i året, og vedtok alltid partiets og regjeringens forlag uten å protestere. Det øverste sovjet hadde også et valgt presidium, der lederen var Sovjetunionens president og dermed landets formelle statsoverhode. Presidiet kunne utstede lover når Det øverste sovjet ikke var samlet.[15]
.jpg)
rediger Medlemskap i internasjonale organisasjoner
Sovjetunionen var en av statene som grunnla De forente nasjoner i 1945, og landet fikk fast plass i sikkerhetsrådet med tilhørende vetorett. Ved siden av Sovjetunionen som helhet fikk også Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk og Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk plass i hovedforsamlingen. Bakgrunnen for dette var at Stalin opprinnelig hadde krevd at alle seksten sovjetrepublikkene skulle få plass i FN, men under Jaltakonferansen gjorde Roosevelt det klart at da måtte alle amerikanske delstater få plass på tilsvarende vis. Kompromisset ble dermed at kun Ukraina og Hviterussland ble med, noe som gav Sovjetunionen totalt tre stemmer i hovedforsamlingen.[16] Ukrainas og Hviterusslands medlemsskap i FN gav liten mening fra en juridisk synsvinkel, men siden Stalin fryktet at FN ville bli alt for dominert av vestmaktene valgte Roosevelt og Churchill delvis å imøtekomme Stalins krav.[17]
Østblokkens motstykke til Det europeiske økonomiske fellesskap var COMECON. COMECON ble stiftet i 1949 etter initiativ fra Stalin, og skulle roe ned satellittstatene som ikke fikk ta del i Marshallhjelpen. Organisasjonen vokste etterhvert ut over Europas grenser, og omfattet 450 millioner mennesker i ti land på tre kontinenter. Gjennom COMECON fikk medlemslandene koordinert femårsplanene sine med tanke på utenrikshandel, utvekslet forskningsresultater og teknologi, utvekslet arbeidskraft og muligheten til å samarbeide om utvinningen av naturressurser.[18]
I 1955 undertegnet østblokklandene «Traktaten for vennskap, samarbeid og gjensidig assistanse», vanligvis kjent som Warszawapakten. Denne traktaten var ment som et svar på vestens NATO, som var blitt dannet i 1949. Warszawapakten var fullstendig dominert av Sovjetunionen, og fungerte i praksis som et verktøy for å holde de andre landene i Øst-Europa politisk og militært i sjakk. Warszawapakten hadde ingen egen kommandostruktur, men var underlagt det sovjetiske forsvarsdepartementet. Slik bidro pakten til å danne en fasade av en felles beslutningstakingsprosess i øst, mens avtalen i praksis førte til at Sovjetunionen fikk full kontroll over de militære styrkene til sine allierte.[19]
rediger Administrativ inndeling
1 – Armenske SSR
2 – Aserbajdsjanske SSR
3 – Hviterussiske SSR
4 – Estiske SSR
5 – Georgiske SSR
6 – Kasakhiske SSR
7 – Kirgisiske SSR
8 – Latviske SSR
9 – Litauiske SSR
10 – Moldaviske SSR
11 – Russiske SFSR
12 – Tadsjikiske SSR
13 – Turkmenske SSR
14 – Ukrainske SSR
15 – Usbekiske SSR
Sovjetunionen var formelt en føderasjon. Mellom 1956 og 1991 bestod unionen av 15 nasjonale sosialistiske sovjetrepublikker (eller unionsrepublikker), som på papiret kunne trekke seg ut av unionen. Hver sovjetrepublikk hadde sin egen hovedstad, mens Moskva var hovedstad for hele Sovjetunionen. Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk hadde i tillegg en spesiell status. Hver av republikkene hadde sin egen forfatning, som sammen med Sovjetunionens sentrale grunnlov la opp til maktfordelingsprinsippet. I praksis var det imidlertid regjeringen i Moskva som fattet alle beslutninger av betydning, og de regionale styresmaktene hadde svært liten innflytelse.
Innenfor disse republikkene fantes det såkalte autonome sosialistiske sovjetrepublikker (for eksempel Nakhitsjevan), autonome regioner (for eksempel Den jødiske autonome oblast) og autonome distrikter. Alle disse enhetene hadde delstatskarakter, men med mindre selvstyre enn sovjetrepublikkene. Forskjellige tolkninger av Sovjetunionens grunnlov av 1977 er en viktig faktor i flere konflikter i post-sovjetiske stater. Dette gjelder blant annet Abkhasia, som var en autonom republikk, og Nagorno-Karabakh, som var en autonom region.
rediger Unionsrepublikkene i 1991 og nåværende stater
I forbindelse med Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble alle sovjetrepublikkene selvstendige stater. Av disse har de baltiske statene senere blitt med i NATO og EU, mens resten av etterfølgerstatene gikk inn i Samveldet av uavhengige stater (SUS). Tidligere sovjetrepublikker har også gått inn i en mengde andre mellomstatlige organisasjoner, blant annet GUAM og Shanghai-gruppen. Tabellen under viser de tidligere sovjetrepublikkene og de nåværende landene, og oppsummerer de viktigste mellomstatlige organisasjonene disse er med i.
| Unionsrepublikk i USSR | Nåværende stat | SUS | NATO | EU | EAEC | GUUAM | CSTO | SCO | |||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Russiske SFSR |
1922–56 |  Russiske SFSR |
1956–91 |  Russland |
1991 | – | – | 2002 | – |  |
1996 |
 Karelo-finske SSR |
1940–56 | ||||||||||
 Hviterussiske SSR |
1922–91 |  Hviterussland |
1991 | – | – | 2002 | – | |
– | ||
 Estiske SSR |
1940–91 |  Estland |
– | 2004 | 2004 | – | – | – | – | ||
 Latviske SSR |
1940–91 |  Latvia |
– | 2004 | 2004 | – | – | – | – | ||
 Litauiske SSR |
1940–91 |  Litauen |
– | 2004 | 2004 | – | – | – | – | ||
 Moldovske SSR |
1940–91 |  Moldova |
1991 | – | – | Obs. | 1997 | – | – | ||
 Ukrainske SSR |
1922–91 |  Ukraina |
1991 | – | – | Obs. | 1997 | – | – | ||
 Transkaukasiske SFSR |
1922–36 |  Armenske SSR |
1936–91 |  Armenia |
1991 | – | – | Obs. | – | |
– |
 Aserbajdsjanske SSR |
1936-91 |  Aserbajdsjan |
1991 | – | – | – | 1997 | – | – | ||
 Georgiske SSR |
1936–91 |  Georgia |
1993-08 | – | – | – | 1997 | – | – | ||
 Kasakhiske SSR |
1936–91 |  Kasakhstan |
1991 | – | – | 2002 | – | |
1996 | ||
 Kirgisiske SSR |
1936–91 |  Kirgisistan |
1991 | – | – | 2002 | – | |
1996 | ||
 Tadsjikiske SSR |
1929–91 |  Tadsjikistan |
1991 | – | – | 2002 | – | |
1996 | ||
 Turkmenske SSR |
1925–91 |  Turkmenistan |
1991-05 | – | – | – | – | – | – | ||
 Usbekiske SSR |
1925–91 |  Usbekistan |
1991 | – | – | – | 1999–05 | – | 2001 | ||
- Unionsrepublikk i USSR: Navn på unionsrepublikken og tidsrom for medlemskapet i Sovjetunionen
- Nåværende stat: Stat som etter 1991 har vært uavhengig og internasjonalt anerkjent
- SUS:Medlemskap i Samveldet av uavhengige stater
- NATO: Medlemskap i NATO
- EU: Medlemskap i Den europeiske union
- EAEC: Medlemskap i det eurasiske økonomiske samarbeidsområdet EAEC (eller EURASEC)
- GUAM: Medlemskap i det demokratiske og økonomiske samarbeidsområdet GUAM
- CSTO: Medlemskap i den kollektive sikkerhetspakten i SUS, CSTO
- SCO: Medlemskap i Shanghai-gruppen
- Obs.: Observatør i EAEC
rediger Sovjetledere
| Navn | Periode | Kommentar |
|---|---|---|
| Mikhail Gorbatsjov | 1985–1991 | Gorbatsjov ønsket å reformere Sovjetunionen, men mislyktes i å holde landet sammen. |
| Konstantin Tsjernenko | 1984–1985 | Tsjernenko var leder i knappe 13 måneder, og hadde såpass dårlig helse at han var ute av stand til å lede landet på en fornuftig måte. |
| Jurij Andropov | 1982–1984 | Andropov var leder i 16 måneder, og fikk gjennomført en rekke utrenskninger i det sovjetiske lederskapet. |
| Leonid Brezjnev | 1964–1982 | Brezjnevs periode var preget av økonomisk stagnasjon, en tiltagende personlighetskult, forsøk på avspenning med USA på 70-tallet og invasjonene av av Tsjekkoslovakia i 1968 og Afghanistan i 1979. |
| Nikita Khrusjtsjov | 1953–1964 | Khrusjtsjov huskes best for storstilte landsbruksreformer og utenrikspolitiske eventyr som Cubakrisen. |